Fortell fra Spania, Tobben!
Les de to første kapitlene her...

 

1.
- Hva skal en si til en okse på et tonn eller to, et rasende beist som graver med klauvene, blåser i nesa og vil spidde deg med horna? Jeg skjøner ikke hvor jeg fikk motet fra: Jeg hogg tak i horna og stirra 'n djupt inn i de blodskutte øya. Så kvesste jeg til alt jeg var kar om:
Kom kyra, kom kyra
Kom Dagros, kom Fagros
Kom Litago med

Det var egentlig bestemor mi som sang. Det blodige blikket til oksen minte meg nok om skautet hennes. Langt her inni meg et sted dansa bestemor fram på setervollen i Valdres. Hu kauka så det kvein:
Kom Staslin og Kranslin
Du gjævaste fe
Kom kyra, kom kyra

En ting er sikkert: Sang redder liv. Den mannevonde toro´n, ja oksen altså, ble helt satt ut av kulokken. Han seig sammen, slapp og slørete i blikket. Og tyrefektern stakkar, som alt hadde fått kjenne horna i buksebaken, ble berga i sikkerhet. Det er ikke til å tru, Frede, men det er sant som at jorda er rund og jeg heter Tobben Thorbjørnsen: Oksen ble tam som et lam. Han sto på kne med tunga som en rød løper ut av kjeften. Det var bare å spasere.

Publikum på tyrefektinga skjønte jo ingenting da denna tullingen hoppa inn på arenaen. Men må man, så må man. Oksen holdt jo på å ta livet av tyrefekter’n.
Ryttere og picadorer med sverd og spyd og hele sulamitten, sto bare og måpa. Musikken slutta å spelle, publikum var lamslått. Det var stilt som på havets bunn, da jeg spaserte fram på den dampende røde løperen og rett inn i det disige okseblikket.
Ja, ikke sånn på orntlig, men du skjønner hva jeg mener: Jeg ble liten guttonge igjen, omtrent som deg. De digre øya til oksen glitra foran meg som Strandefjorden en sommerdag i Valdres. Bare å hoppe uti og legge på svøm. Hvor lenge jeg lå der og plaska veit jeg ikke, men da jeg kom opp igjen bruste det for øra som en foss. Det var applausen, Frede, hele tribunen sto i kok. Tullingen de først hadde pipi ut, ble nå hylla som den store helten. Vi måtte gå æresrunder. Skrevs over oksenakken satt jeg og vinka til spanjolene. De var helt ville. Du skulle sett, Frede, det hagla med roser og lommetørkle, nok til alle livets begravelser. Og tyrefektern, han ville de kappe øret av og gi til meg som souvenir. Men da sa jeg stopp. Det får være grenser for dyreplaging. Vi berga oss ut porten, oksen og jeg, mens leken var god.
Men det skal jeg si deg, Frede, etter den dagen har tyrefektinga i Spania aldri vært den samme.

2.
­­– Aldri, aldri i verden, Frede satte øya hardt i Torbjørnsen, – jeg går aldri hjem igjen. Ikke så lenge Han derre nye bor der. Han derre nye mannen til mamma er en…
– Du mener Abdullah… men tenk på mora di da, Frede, hu lurer vel fælt på hvor du er. Nå har du gjømt deg hos meg i flere timer…
– Mamma er mer glad i Han derre nye enn i meg. Ingenting er som det var. Hun lager bare mat som han liker, med masse krydder og æsj… han skal liksom bestemme alt.
– Men du kan jo ikke bare bli her, jeg kan havne i fengsel. Syns jeg ser avisa: Pensjonist kidnappet sju år gammel gutt.
– Er det bedre at jeg er i fengsel da, Tobben?
– Hva mener du?
– Etter at Han derre nye flytta inn er alt blitt forandra, han skal se på sånn rart TV fra Afrika, og i går…
– Ja i går? Tobben møtte det trassige blikket under krøllene.
– Mamma slo meg.
– Slo deg?
– Fordi jeg sa noe stygt.
Tobben rista på hodet.
– Jaja, sukket han og skjenka seg en ny kopp kaffe.
Frede følte at faren var over. – Fortell mer, Tobben!
– Ja, jeg kan vel saktens ta et eventyr.
– Nei, ikke eventyr, fortell noe sant, fortell fra Spania.

For i Spania hadde Tobben vært. En gang for lenge siden. ’Da jeg var ung og vakker og valsa rundt med farlige okser og livsfarlige senoritas.’
Når Tobben slurpa kaffe av skåla og fikk det fjerne spanske-blikket, da skjønte Frede at noe var på gang.
– Hasta la vista, sa Tobben og skjøv den gamle skipperlua bak i nakken, – hasta la vista, amigo. Så bar det ut i Spania blant hester og esler, vinranker, kastanjetter og ildfulle sigøynere. Frede satte seg tett inntil Tobben. Det lukta søt snus.
– Fortell om da du datt i havet, Tobben.
– Forliset mener du, ja, det var fæle greier. Så våt har jeg aldri vært, ikke siden jeg seilte som førstereisgutt i magan til salig mor mi…

Vi kom fra Egypt med silke og krydder. Vi skulle runde Spania på vei nordover da det blåste opp til storm. Og storm nedi Middelhavet… å fytte rakkern skinn! Bølgene gikk høye som blokka her, båten slang som et nøtteskal under skumtoppene. Du har sikkert kjørt den derre tarmvridern på tivoli, der du sitter i ei korg som snurrer opp ned mot himmelen, da skjønner du…Vi klora oss fast det vi kunne. Men først da skuta fikk motorstopp og vi dreiv mot land, skjønte vi at vi var ille ute.
– Ville dere ikke gjerne på land da?
– Klart vi ville på land, men ikke som pinnekjøtt og plukkfisk mot de klippene der. Til og med kapteinen var redd. Kneskålene gikk som kastanjetter på ´n, han klamra seg til masta og leste Fadervår. Det besynderlige var, når jeg tenker etter, at han holdt et treskrin under armen. Men bevare meg vel som kapteinen leste Fardervår. Han leste vel for hele mannskapet. Det rant ut a ´n. Først på norsk og så på engelsk - vi var jo i internasjonalt farvann. Jeg har aldri hørt Fadervår så fort så mange ganger. Men plutselig gikk skuta på grunn og krenga over på sida. Vi rakk ikke å si pølse engang før brottsjøen feide oss på havet.
– Men hadde dere ikke sånne redningsbåter, som på danskebåten?
– Ikke tjangs i havet…ikke i det havet, nei. Hele mannskapet gikk med, de som ikke døde av skrekk, drukna vil jeg tru. Det overlevde ikke så mye som ei skipsrotte.
– Men du, Tobben, du drukna vel ikke?
– Nei, syns du jeg ser drukna ut! Et under, Frede, et nådens under…og urettferdig som pokker, jeg som ikke hadde bynt på et Fadervår engang.

Når det blåser
Ja, når det blåser, ja når det blåser uti det Middelske hav
- sing salamander la sjøstjernene få lufta seg -
Ja, når det blåser, ja når det blåser uti det Middelske hav
Da blåser øra og fippskjegget av

Da blir du liten, da blir du liten og da blir bølga så stor
- sing salamander la sjøstjernene få lufta seg -
Da blir du liten, da blir du liten og da blir bølga så stor
Da er det bare å rope på mor

Det ringte på. Frede stivna til. – Du åpner ikke!
– Klart jeg må åpne, Tobben reiste seg møysommelig og gikk mot døra. Det ringte en gang til.
– Hvis du sier at jeg er her, knuser jeg sigøynerdama, hvisket Frede så høyt han turte.
Frede visste at sigøynerdama var det kjæreste Tobben hadde. Hun var av blank porselen. Sigøynerdama sto på hylla over kjøkkenbordet, svart i blikket og med rødt sjal om skuldrene.
For sikkerhets skyld krabba Frede under bordet. Han hørte døra gikk opp der ute. Han hørte ivrige stemmer. Det var mamma, det var Han derre nye. Frede holdt pusten. Så hørte han Tobben si nei flere ganger:
– Nei, det har jeg ikke, nei, neida… men joda, jeg skal si fra om jeg hører noe, eller ser noe.
Endelig til slutt gikk døra igjen.

– Det var mora di og han…
– Han derre nye, Frede satte seg på stolen igjen.
– Ja, Abdullah. Jeg visste ikke at mora di hadde begynt å gå med sånt araberskaut?
– Bare når hun er ute… leita de etter meg?
– Dette er rimelig ugreit, Frede. Tobben seig ned på kjøkkenstolen. – Her står jeg og ljuger dem midt opp i ansiktet.
– Det er vel ikke stygt å ljuge når du gjør det for min skyld, sa Frede, – og for sigøynerdama...
– Vel, Tobben dro på det, – det er jo sant alt jeg sier ellers.